27.02-22.03.09
KJERSTI G. ANDVIG: SWALLOW MY GIFT

REKORD PRESENTS
two new works by

KJERSTI G. ANDVIG

SWALLOW MY GIFT

27.02 - 22.03.08 OPEN THURS - SUN 12 - 5 PM

The sculpture The Happy to Hear Russell Crowe Box and the film Mr, Mr… will be shown for the first time at Rekord. Mr, Mr… will run once a day, starting precisely at 2 pm. On the opening night, the film will start at 8 pm precise

The Happy to Hear Russell Crowe Box is co-produced by W17 and Soundscape studios
The exhibition is sponsored by Kunst og Ny Teknologi

Steven Seagal IS Swallow my Gift (1)
av Stian Gabrielsen

There’s not a hoax. Might I be ridiculous. Might my career in music be laughable. Yeah, that’s possible, but that’s certainly not my intentions. (2)

THROUGHOUT HIS CAREER, STEVEN SEAGAL HAD MADE SEVERAL CLAIMS OF REAL-LIFE HEROICS, INCLUDING BLACK-OPS JOBS FOR THE CIA AND ENCOUNTERS WITH ORGANIZED CRIME FIGURES AROUND THE WORLD. (…) “THEY SAW MY ABILITIES, BOTH WITH MARTIAL ARTS AND WITH THE LANGUAGE,” HE SAID. “YOU COULD SAY THAT I BECAME AN ADVISOR TO SEVERAL CIA AGENTS IN THE FIELD AND THROUGH MY FRIENDS IN THE CIA, MET MANY POWERFUL PEOPLE AND DID SPECIAL WORKS AND SPECIAL FAVORS.” (…) SEAGAL MADE FURTHER CLAIMS, SAYING AT VARIOUS TIMES THAT HE WAS A SUPERB RIDER, A DEADLY MARKSMEN, AN AUTHORITY ON ANTIQUE SAMURAI SWORDS, AND FLUENT IN FOUR LANGUAGES. HIS THIRD FILM (…) WAS CALLED HARD TO KILL, BUT TO MANY IN THE HOLLYWOOD COMMUNITY, THE NEWLY MINTED STAR WAS BECOMING HARD TO BELIEVE. (3)

Jaoquin Phoenix hevder han har tenkt å gi opp skuespillerkarrieren og bli hip hop artist under navnet James G. Med seg på laget har han fått superprodusent P-diddy. Da han var gjest på The Late Show tidligere denne måneden så han ut som et vrak; fet, langt fettede hår og skjegg, gråblek hud og mørke solbriller. Han mumlet et og annet svar ut gjennom sprukne sammenklistrede lepper, men stort sett bare ignorerte han Lettermans spørsmål. I diskusjonstrådene under et sammendrag av høydepunktene fra seansen, postet på Gawker, ble det spekulert i om han hadde tatt heroin før opptaket. Det ryktes imidlertid at både opptredenen på The Late Show og det nye karrierevalget er en elaborert selviscenesettelse som skal skape blest om en dokumentarfilm han lager om seg selv sammen med Casey Affleck. Det finnes et klipp fra en opptreden han gjorde på Lavo Nightclub i Las Vegas, hvor han, drita og kledd som en uteligger, subber klossete rundt på scenen og fremfører en snøvlete rap. Opptredenen slutter med at han snubler og detter av scenen og ned blant publikum, fullstendig hjelpeløs.
Det hersker vel liten tvil om at det finnes et moment av selviscenesettelse i denne plutselige vendingen i Phoenix’ offentlige figur; de små lekkasjene av vidd og timing under intervjuet med Letterman (som når han tar tyggisen sin ut av munnen og klemmer den fast under bordet) bak masken av total og overbevisende forvirring som han ellers holdt ganske intakt – og den komiske teften som styrer karrierevalget hans i retning av hip hop som realiseringsarena. (Hva er vel morsommere enn en hvit manns patetiske forsøk på å vinne innpass der?) For ikke å snakke om den parodiske floppen av en debutopptreden på Lavo. Men selv om regigrepene er tydelige nok til at vi kan oppspore dette momentet av utstudert karikatur, er det åpenbart hans egen biografi som er case study. Det er en kjent sak at Jaoquin Phoenix har slitt med tunge rusproblemer og at han har musikalske aspirasjoner.

WHILE SEAGAL PROFESSED TO BE A MAN OF EASTERN SPIRITUALITY, HE WAS STARTING TO BEHAVE LIKE THE TOUGH GUYS HE PLAYED. HE APPLIED FOR A PERMIT TO CARRY A CONCEALED WEAPON AND EVEN HAD A TUXEDO TAILORED TO ACCOMMODATE TWO HANDGUNS. (…) ON ONE OCCASION HE OFFERED AN EX-CIA OPERATIVE NAMED ROBERT STRICKLAND $50,000 IN CASH TO ELIMINATE A FORMER COLLEAGUE. STRICKLAND HAD BEEN WORKING WITH SEAGAL ON AN ORIGINAL FILM PROJECT, WHICH NEVER GOT OFF THE GROUND. STRICKLAND LATER SUED SEAGAL FOR CO-OPTING ASPECTS OF HIS LIFE STORY AND PASSING THEM OFF AS HIS OWN.

I Andvigs video ’Mr, mr…’ møter vi en sammensmeltning av kunstneren som produsent og subjekt: Andvig som kunstner (produsent av kunstting) og Andvig som følende og handlende subjekt (forelsket jente) glir over i hverandre og danner rammene for et portrett av et konfliktfylt selv. Det fremgår av monologen hennes at det er uklart for Andvig hvor hennes egentlige intensjon ligger; hvilket av de to motivene som var det ledende når det kommer til stykket. ’Var det fordi jeg gjorde det til et kunstprosjekt at det gikk som det gikk?’ spør hun seg selv. Underforstått at gangen mot den tilsynelatende uavvendelige avviklingen av forholdet – tross hennes tydelige ønske om at det skal fortsette – har sammenheng med at dette forholdet blir åstedet for de uforenelige intensjonene som ligger nedfelt i kunstens og kjærlighetens imperativer. Kunstneren ønsker en avslutning; en slags estetisk og formal fullbyrdelse, mens den elskende ønsker å ivareta relasjonen til investeringsobjektet; den elskede. Konflikten er uoverenstemmelsen mellom disse to samtidige intensjonene.
En annen parallell til Phoenix er det klassisk avantgarde imperativet som overskridelsen av skillet mellom kunstinstitusjonen og verdenen utenfor klinger ut i. Hos Phoenix er det skillet mellom rollen på lerretet og rollen i media som overskrides; altså skillet mellom to åpenbare fiksjoner. Hos Andvig finner overskridelsen sted noen hakk høyere opp på intimitetsskalaen (selv om vi aldri, til tross for videoens overbevisende dokumentariske språk og den rødvinsdrikkende Andvigs tillitsvekkende patos, kan være fullstendig sikre på hvor oppriktig hun er). Gjennom å la kunstnerens og det private subjektets intensjoner sammenfiltres overstyrer hun dikotomiene som holder produsenten og det private subjektet adskilt.



WHEN JULES (NASSO) FIRST MET STEVEN SEAGAL IN 1986 AT AN ITALIAN DELI IN BEVERLY HILLS, SEAGAL WAS ATTRACTED TO NASSO’S GOOMBAH STYLE AND THE INTIMATION THAT HE WAS “CONNECTED.” SEAGAL, A SELF-PROFESSED MAN OF DANGER, WAS SO TAKEN WITH NASSO’S MAN-OF-HONOR PANACHE, HE STARTED TELLING PEOPLE THAT HE AND NASSO WERE RELATED AND THAT THEY’D GROWN UP TOGETHER ON THE MEAN STREETS OF BROOKLYN. (SEAGAL’S MOTHER SET THE WORLD STRAIGHT ON THAT POINT, INSISTING THAT HER SON WAS BROUGHT UP IN MICHIGAN AND CALIFORNIA.) NASSO SAW IN SEAGAL A POTENTIAL STAR HE COULD RIDE INTO THE HOLLYWOOD FIRMAMENT, ESPECIALLY GIVEN SEAGAL’S ACCESS TO SUPER-AGENT MIKE OVITZ. SEAGAL AND NASSO BECAME PARTNERS, FORMING SEAGAL/NASSO PRODUCTIONS, WHICH LATER BECAME STEAMROLLER ENTERTAINMENT. BUT WHEN SEAGAL’S CAREER SKYROCKETED, THE NEW YORK MOBSTERS WHO HAD ALLEGEDLY HELPED NASSO IN THE PAST CAME KNOCKING. THEY WANTED A PIECE OF THE MOVIE ACTION.

Phoenix offentlige maskespill har en definitivt høyere produskjonverdi i og med tilgangen på media, og selvet han projiserer blir da også i større grad et bilde; en ekstern størrelse, noe utstudert og nøye iscenesatt. Det blir ’selvet’ som ’den andre’; selvet utvendiggjort; sett utenifra – et selv produsert gjennom underholdningsindustrien. Personlighetstrekkene til hans nye jeg er alltid betinget av mediumene hvor det opptrer; konserten, talkshowet, og følgelig også produsert av forventningene om underholdningsverdi som disse mediumene møtes med. Det nært forestående sammenbruddet som hans nye fremtoning synes å bebude blir derfor også overkommunisert: fallet fra scenen under konserten, aggresjonen i møte med journalisters mistro etc…
Kjersti Andvig holder seg i det private rommet (kjøkkenet) hvor hun oppfører sitt eget lille ’Jerry Springer show’. Hun inviterer oss inn i privatsfæren og kan tillate seg å spille på langt mer subtile psykotiske markører enn Phoenix: Den røde kjolen kombinert med raggsokker og sandaler, sigaretten, horoskopet (4) etc…
På samme måte som Casey’s dokumentarfilm vil hente Phoenix (5) rolle tilbake til en cinematisk ramme, gjeninnfører Kjersti med ’Mr, mr…’ sitt situasjonistiske prosjekt i institusjonen hvor kunstbegrepet som muliggjorde det har sitt opphav. Mailartangrepet på begjærsobjektet i ’Mr, mr…’ innebar dermed bare en midlertidig dekontekstualisering av kunstobjektet, hvor det tjenestegjorde som språk i den mest intime av mellom-menneskelige relasjoner.

THROUGH THE LATE NINETIES, HE SOUGHT OUT HEALERS AND HOLY MEN, OFTEN DONATING LARGE SUMS TO THEIR CAUSES. HE SETTLED ON BUDDHISM AND FOLLOWED THE TEACHINGS OF PENOR RINPOCHE. IN 1997 SEAGAL’S TEACHER DECLARED HIM A TULKU, THE EMBODIMENT OF LAMA CHUNGDRAG DORJE, THE FOUNDER OF A 17TH CENTURY TIBETAN MONASTERY. IN A SACRED CEREMONY IN TIBET, HE WAS GIVEN THE TITLE TERTON RINPOCHE, “PRECIOUS JEWEL.” HE TOOK TO WEARING BRIGHTLY COLORED SILK ROBES, AND VISITORS TO HIS CALIFORNIA HOMES REPORTED THAT HIS STAFF WAITED ON HIM HAND AND FOOT AND ALWAYS RESPECTFULLY REFERRED TO HIM AS “RINPOCHE.”

BROREN TIL MICHAEL JACKSON, MARLON JACKSON, HAR PLANER OM Å INVESTERE I OPPREISNINGEN AV EN KOMBINERT LUKSUSFERIE- OG TEMAPARK I NIGERIA KALT: BADAGRY HISTORICAL RESORT DEVELOPMENT PROJECT. DENNE VIL I TILLEGG TIL GOLF BANE, BUTIKKER OG KASINOER, INNEHOLDE EN REPLIKA AV ET SLAVESKIP. KOMPLEKSET VIL OGSÅ HUSE MEMORABILIA FRA POPGRUPPEN THE JACKSON FIVE’S GYLDNE ÅR. GRUPPEN BAK INVESTERINGSPLANEN, THE MOTHERLAND GROUP, HAR KOMMET MED FØLGENDE UTALELSE:“THIS WILL BE AN ADVENTUROUS RIDE GIVING YOU AN HISTORICAL OVERVIEW OF AFRICAN MUSIC. FROM HOLOGRAM IMAGES, CONCERT FOOTAGE, A STATE OF THE ART RECORDING FACILITY, TO ROBOTIC FIGURES DISPLAYING THE RHYTHMIC BEATS FROM 300 YEARS AGO WHERE MUSIC BEGAN LEADING UP TO THE BIGGEST AFRICAN GROUP IN THE WORLD, THE JACKSON FIVE.” (6)



Russell Crowe er også en musiserende skuespiller. ’The Happy to Hear Russell Crowe Box’ er et forsøk på å rekonstruere stemmen hans på bakgrunn av en stemmeanalyse; en digital simulering. Resultatet presenteres i en boks hvor veggene og gulvet fungerer som høytalere.
På samme måte som elskeren glipper bort mellom fingrene hennes i ’Mr, mr…’ mens Andvig famlende forsøker å lete seg fram til hvem han er i et horoskop, mister hun Russel Crowes stemme fordi det hun har satt seg fore visstnok er umulig. I hvertfall var dette beskjeden Kjersti fikk fra vitenskapelig hold da hun gikk i gang med prosjektet. Men i sin psykotiske iver valgte hun å ikke la seg hefte av den eksterne virkelighetens begrensninger. Det ligger faktisk en underkjennelse av den eksterne virkeligheten som premissleverandør latent i selvfremstillingmoduset som begge arbeidene i utstillingen kan sies å gravitere ned mot; Psykosen. Det vi er vitne til er en møblering av verden med projeksjoner av selvet. Slik blir feilingen en innkalkulert størrelse. Rekonstruksjonen av den andre (eller stemmen hans) er dømt til å feile i å overbevise fordi den er reist på en projeksjon av selvet. Simuleringen av Crowes ikoniske stemme blir en hysterisk projeksjon av kvinnens maskulinitet, det mytiske bildet av mannen (7). Og stemmen blir slik innebefattet i en ekspansjon av det kvinnelige selvet – den materialiseres altså ikke som en virkelig alteritet eller annethet – understreket av at man for å erfare den gå inn i boksen i en symbolsk sammensmeltning med begjærsobjektet.

”Yes and tonight Project Total Yang begins. I am going to grow and grow and grow. There will of course eventually cease to be room for anyone else in the universe at all.” (8)

OF COURSE, SEAGAL’S GREATEST SUCCESSES, SUCH AS UNDER SIEGE AND UNDER SIEGE II, WERE LONG BEHIND HIM AT THIS POINT. HE HAD FOUND RELIGION AND WAS REFUSING TO COMMIT TO ANY MORE FILMS THAT HIGHLIGHTED VIOLENCE. THE MOB, OF COURSE, DIDN’T WANT TO HEAR ANYTHING ABOUT HIS NEW-FOUND MORALITY. THEY WANTED THE MONEY. NASSO WAS NOW IN A BIND. THE GOONS WERE DEMANDING THEIR SKIM OFF THE TOP, BUT THE CASH COW WAS REFUSING TO PRODUCE. NASSO DID EVERYTHING HE COULD TO CHANGE SEAGAL’S MIND, EVEN PUTTING TOGETHER THE FOUR-PICTURE DEAL FOR HIM, BUT SEAGAL WOULDN’T BUDGE. THEIR RELATIONSHIP BECAME INCREASINGLY ACRIMONIOUS, AND BY EARLY 2001 THE PARTNERSHIP WAS ALL BUT FORMALLY DISSOLVED. NASSO THEN FILED A $60 MILLION CIVIL SUIT AGAINST SEAGAL FOR BREACH OF CONTRACT.

Tittelen på utstillingen, ’Swallow my Gift’, konnoterer pornografiens objektivering av den andre, altså seksualobjektet, den som står på knærne foran deg. Kjerstis kunsthandlinger blir gjennom denne apropriasjonen en speiling av mannens aggressive projisering av det kvinnelige.
Motivet i begge arbeidene kan sies å være autoerotisk. Forsøkene på å produsere den andre, enten som simulering (HHRCB) eller som den forutbestemte elskede (’Mr, mr…’) fører uvegerlig til oppfinnelsen av denne (seksuelle andre) som en libidinal kloning, altså et tap av den andre som kvalitativ forkjell til fordel for en nærmest incestuøs sammensmeltning.

NOT SURPRISINGLY, ACCORDING TO VANITY FAIR, THE LAST WORDS NASSO SAID TO SEAGAL WERE, “GO F**K YOURSELF.”

(1) Titlene på Seagals tidlige filmer kunne alle sammen brukes sammen med frasen “Steven Seagal IS…”, og i trailerene gjorde man også gjerne det: “Steven Seagal IS Marked For Death.” “Steven Seagal IS Hard To Kill.” osv. ‘Steven Seagal IS’ er en spillidé, coinet av Jeff Kouba (peacelikeariver.com). Spillet går ganske enkelt ut på å videreføre denne ligningen mellom Seagal og filmtitler, f.eks: Steven Seagal IS the Lord of the Rings… etc
(2) Jaoquin Phoenix uttalte dette på en pressekonferanse hvor han ble konfrontert med mistro til hvorvidt han var oppriktig når han meldte overgang til musikkbransjen. Kilde: usatoday.com
(3) All teksten i Caps Lock omhandlende Seagal er copy-pastet (mer eller mindre uforandret) fra artikkelen ’Steven Seagal and the Mob’, av Anthony Bruno, på truetv.com.
(4) Horoskopet er den forelskedes psykose materialisert. Ideen om at planetenes bevegelse
er i stand til å utsi noe avlesbart om en selv speiler på et vis møbleringen av verden med selvet – som på et nivå kan sies å være et underliggende motiv i all kunstnerisk praksis. (Ikke dermed også sagt at dette skjer et bevissthetsnivå man nødvendigvis ønsker tilgang på.)
(5) Det skulle være unødvendig i sammenhengen å påpeke hvilke egenskaper navnet Phoenix konnoterer…
(6) Hensikten bak prosjektet er å styrke landets turistindustri. Den viktigste målgruppen er amerikanere med røtter tilbake til Nigeria. Kilde: news.bbc.co.uk
(7) For mer om selvets projisering av den andre se essayet ’Alteritetens plastiske kirurgi’ av Jean Beaudrillard
(8) Romankarakteren Norman Bombardini i ’Broom of the System’ av David Foster Wallace, planlegger å spise seg så tjukk at han til slutt fyller hele universet; ’an autonomously full universe’ som han kaller det.